Elevtekstanalyse av Knut Anders Løken - tilbake til hovedsiden

Sjanger

Sjangerbeskrivelse av elevtekster
NB: Dette nettstedet prioriterer skrivesjangre som er unike for den første skriveopplæringen. Skolen benytter også skjønnlitterære sjangre som dikt, eventyr og novelle, samt leksikonartikkel, journalistiske sjangre og blogg/chat, men disse tekstene er mønstertekster etter voksne forbilder som du må hente kunnskap om andre steder.

Prøv først om du kan beskrive teksten som sjanger.

Refererende og egentlig fortelling.
Plasser først fortellingen som refererende eller egentlig. Den refererende fortellingen er gjerne sann, som en gjenfortelling av noe eleven har opplevd. Den egentlige fortellingen kan også basere seg på det eleven har opplevd i virkeligheten, men er ofte fri diktning.
Noen fortellinger har tydelige elementer fra eventyr eller film, men husk at sjangerreferansen også kan gjelde dataspill eller reklame. Det er sjelden barn holder seg konsekvent til sjangeren, så du må ikke nødvendigvis sjangerplassere teksten, men heller kommentere ulike sjangertrekk.
Du bør også kommentere fiksjonsnivåer, og det er vanlig å bruke begrepene historia, argumentum, og fabula - definert slik:
Historia - om det som faktisk har skjedd
Argumentum - om det som kunne ha skjedd
Fabula - om det som ikke kan skje, bortsett fra i eventyr og fantasi
Refererende fortelling:
  • 1. person forteller (jeg-forteller)
  • Referat
  • Realistisk, hverdagslig - historia
  • Tiden organiserer teksten (kronologisk fremstilling)
  • Flat spenning, mangler høydepunkt
  • Lenker av "så"- setninger
  • Svak hovedinndeling
  • Tema og budskap ikke formulert
  • Typisk undersjanger: Bed-to-bed-story
Egentlig fortelling:
  • 1. og 3. Person
  • Alle fiksjonsnivåer mulig, fra selvopplevd gjenfortelling til eventyr
  • Tidsbrudd og dynamikk
  • Spenningskurve med høydepunkt
  • Tredelt inndeling: Åpning - komplikasjon/høydepunkt - løsning
  • Kan ha tydelig budskap/moral
  • Typisk undersjanger: Forløpsfortelling
Forløpsfortelling
Elevene går gjerne via refererende tekster før de skriver innenfor den vide rammen av egentlige fortellinger. Det naturlige er at barn utvikler en intuisjon for forskjellen mellom skravling og en fortelling som kan interessere tilhøreren. Når en gjenfortelling fokuserer på en dramatisk situasjon, komplikasjon eller konflikt, så kaller vi det gjerne "forløpsfortelling". Dette er en spesiell barnesjanger med utgangspunkt i de typiske referatene (turfortelling), men regnes likevel som en egentlig fortelling.
Begrepsforvirret?
Begrepet forløpsfortelling kan være litt forvirrende fordi ordet forløp peker mot tidsforløp. Hvorfor regnes da en forløpsfortelling som egentlig fortelling? Problemet ligger i begrepet refererende fortelling. Et referat er strengt tatt ikke en fortelling, og vi burde kanskje skifte navn på refererende fortelling til "tidsreferat"? En forløpsfortelling er en gjenfortelling som ikke bare er et tidsreferat, men som også viser at elevene begynner å utvikle en fortellekompetanse. Skribenten har nå øye for mottakeren, og vil underholde, gjerne ved å betone det spektakulære. Når en enkelthendelse får fokus, vil også komposisjonen bevege seg mot den egentlige fortellingens mønster: Bakgrunn - hendelse - løsning.
Denne utviklingen kan læreren påvirke gjennom oppgaveteksten: Tittelen "Påskeferie" ber ikke om noe annet enn et monotont referat, mens "Det hendte i påsken" eller "En spennende påske" kan inspirere dikteren. Det er ganske vanlig at en forløpsfortelling bryter med det selvopplevde, og spesielt i det dramatiske høydepunktet. Slike tekster kan du også be om med titler som: "Da jeg møtte et spøkelse".
Struktur
Det er ikke vanlig å lete etter et fullt aristotelisk dramaforløp i en elevtekst, men å peke på markørene som viser en utvikling mot egentlige fortellinger.
  • Det første vi ser etter er tredelingen: Har teksten en klar inndeling og avslutning?
  • Hvor slutter innledningen? (Tenk slik: Inntrer noe nytt som skaper behov for handling, eller som bryter med et fast nivå av harmoni?)
  • Så leter vi etter høydepunktet: Topper spenningen seg i en spesiell hendelse, er det innslag av ytre dramatikk, blir et problem løst?
  • Peker slutten av teksten tilbake mot begynnelsen ved at harmoni går gjennom komplikasjon til harmoni?
  • Har vi lært noe av det som skjedde - blitt kjent med en moralsk regel?
Merk deg at det er de helt flate referatene som er rene refererende fortellingene. De fleste fortellinger nærmer seg egentlige fortellinger på ett eller flere plan.
Det er viktig å skille mellom begynnere og avanserte skribenter. På et mer avansert plan kan jo elevene hente alt de har lært fra egen lesing når de varierer en egentlig fortelling. Merk innslag av:
  • "in medias res" - når teksten begynner midt i en handling eller med en replikk
  • eventyrets formler for innledning og avslutning : "det var en gang" eller "snipp,snapp, snute..."
  • eventyrets roller: hjelper, motstander
  • synsvinkelskifte eller allvitende forteller
  • tidsbrudd, retrospeksjon (tilbakeblikk), frampek
  • ulike fremstillingsformer (referat, skildring, scenisk, kommentar/refleksjon)
  • dynamikk, tidsbrudd, ulik fortellehastighet (lav hastighet - retardasjon - før et høydepunkt)
  • innslag av minisjangre som dialog eller portrett
  • intertekstualitet, innslag fra modelltekster i TV/film
  • moralsk hale, konklusjon
Hva er en spennende fortelling?
Tradisjonelt har vi nøyd oss med å kommentere inndeling og komposisjon når det gjelder tekstens dramaturgi. De fleste lærebøkene om elevtekstanalyse behandler tredelingen i en elevtekst på en enkel og oversiktlig måte, så dette stoffet finner du ikke her. Mer interessant er det å forstå dramaturgiske knep som kan hjelpe elevene videre. Inspirert av eventyrteori og filmteori har det blitt mer vanlig å rette fokuset mot personprosjekter i teksten. Da er det også lettere å hjelpe elevene med det aller viktigste spørsmålet: "Hvordan skal jeg gjøre fortellingen mer spennende?"
Svaret er ganske enkelt: Øk hinderet og/eller den negative konsekvensen.
Her prøver jeg å forklare noe av teorien bak:
Dypest sett er fortellingen en menneskelig erfarings- eller læresjanger. En fortelling lærer oss om livets muligheter og farer. Derfor er det ikke så merkelig at unge lesere utvikler sine fortellende tekster mot klare og spennende fortellinger. Tenk deg at en elev skriver en turfortelling, som blir toppet av et høydepunkt - sant eller usant - om å miste kontakten med resten av gruppen.
"Jeg gikk opp og ned langs bekken, men fant ingen bro.
Så fant jeg en lang stokk. Jeg tok fart, satte stokken i bekken og hoppet.
Jeg landet mykt i en busk på den andre siden."
Eleven klarte på egenhånd å nå fram til bestemmelsesstedet. Han overrasker de andre ved å være i god behold, og ved å komme seg over bekken på egenhånd. De andre er nysgjerrige fordi kameraten:
  1. Hadde en tydelig VILJE - å komme fram før det ble mørkt.
  2. Han hadde et HINDER - en bekk.
  3. Handlingen hadde en KONSEKVENS - tenk om han falt i bekken, eller måtte være alene i natten?
  4. Tilhørerne vil vite hvilket VERKTØY han brukte for å redde seg. (De indentifiserer seg med sin jevngamle kamerat, og vil vite mer om hvordan de selv kan løse tilsvarende utfordringer.)
Som lærer skal vi hjelpe eleven til å gjøre fortellingen enda mer spennende. Slike turfortellinger går ofte over i fantasi, så det er bare å smøre på videre. Det billigste trikset er melodrama. Noen forteller inngående om skumle lyder i skogen, og om hvordan hjertet banket før det store spranget. Andre er bedre diktere - eller løgnere! - og innfører et vanskelig hinder eller en større konsekvens ved et mislykket sprang. Eksempel på forstørret hinder: Bekken blir gjort bredere, dypere og får sterkere strøm - eller krokodiller! Eksempel på konsekvens: "Midt i spranget kom jeg til å tenke på at jeg hadde mobiltelefonen i lomma, tenk om jeg falt i vannet! Det fallet hadde kosta meg flere tusen!" Som lærer er det begrepene "hinder" og "konsekvens" som bør styre kommentarene. I dette enkle tilfellet stiger spenningen når bekken øker i størrelse, og når konsekvensen ved å falle i vannet blir forsterket: "Hvor farlig er bekken?" og "Hva skjer hvis du ikke kommer over?"
I mer modne fortellinger er det gjerne et læringsnivå i teksten: "Du kunne jo ha druknet! Hvis du hadde med mobil, hvorfor ringte du ikke oss i stedet? Vi var jo rett foran."
For å forstå denne teorien bedre bør du sette deg inn i filmteori, og gruble rundt begrepene protagonist, antagonist, hinder, verktøy (eller hjelper), plottpunkt 1 og plottpunkt 2.
Minisjangre
De fleste fortellinger kan utvides ved å senke fortellehastigheten når det kommer en ny person inn i teksten, eller når handlingen kommer til et nytt sted. Lær elevene å legge inn minisjangre som "portrett" eller "skildring". Litt mer modne elever kan også flytte opplysninger fra "referat" til "dialog".
Trenger du en sanglek?