Elevtekstanalyse av Knut Anders Løken - tilbake til hovedsiden

Rettskriving

I en elevtekstanalyse er det naturlig å finne alle feilene, og gruppere dem. Hvis det opptrer mange ulike feil, så er det best for oversikten om du kommenterer feilene gruppevis underveis i oppgaven, og til slutt gir en samlet kommentar.

Stavefeil:

  • bokstavering - type: bokstaven h uttales hå, som enslig bokstav. (ishki)
  • utelatelse av stumme bokstaver
  • andre feil i forhold til vedtatt skriftnorm (café)
  • feil med doble konsonanter
  • og/å-feil

Morfologiske feil:

  • bøyingsfeil (bære-bærte)
  • sammenskriving og særskriving

Setningsfeil:

  • tegnsetting
  • henvisning/referanse (sjelden systematisk)
  • syntaksfeil (vanligst i 2.språk)

Kommentarer til ulik skrivefeil:

Stavefeil

Alfabetet vårt er er et forsøk på et ortofont prinsipp. Likevel er det langt mellom prinsipp og praksis. Det skriftlige tegnsystemet klarer ikke å fange alle lyder like presist, og noen fonemer gjengis med flere bokstaver. Skriftnormen er dessuten bygd på historiske vedtak, slik at mange skriveformer kan virke tilfeldig valgt. Det er ikke så lett å gjette seg til hvordan man skal uttrykke i skriftspråk at man legger tjære - og ikke sin kjære - på taket.
Klarer elevene å gjengi lyder, så kjenner de også bokstavenes fonologiske innhold. Hvis de behersker muntlig avskrift, så kjenner de alfabetets ortofone prinsipp, og er dermed på god vei som skribenter. Derfor kan du også akseptere feil basert på dialektord, utelatelse av stumme bokstaver (ijen) eller tilfeller av sammenskriving med utgangspunkt i muntlige ordkjeder: vil du væme?
Hvis eleven har presis kunnskap om lydene i alfabetet, og skriver ishki i stedet for ishockey, så kan vi ha en mistanke om at eleven leser for lite. Men vi kan aldri vite. Mange elever sletter ut normfeil ved lesing, mens andre elever kan ha en annen læringsstil. Noen har faktisk presis hukommelse fra ordretting og gjennomgang av nye ord i klasserommet, og kan bygge opp kunnskapen om skriftnormen systematisk (gjennom pugg).
Det er også vanskelig å ha sikre meninger om stavefeil når vi ikke kjenner skrivesituasjonen. En elev med generelt mange skrivefeil kan overraske oss med rett bokstavering av navn og vanskelige ord. I så fall kan vi anta at det er tre muligheter: Voksenhjelp på enkeltord, bruk av ordbok, eller kjennskap til ordet fra før (Manchester United).
Men skriftnormering er en historisk prosess, og selv om mange normvalg er systematiske, så vil det også være former som virker tilfeldige. Husk at ortografi og tegnsetting strengt tatt ikke er kompetansemål før 7. trinn.

Tegnsetting

Punktum - stor bokstav:
Merk deg om eleven klarer å bruke stor bokstav og punktum etter normen. Noen elever lager linjeskift der meningsdeler er avsluttet, og i så fall er de på god vei til å forstå hvordan tegnene avgrenser selvstendige ytringer. Vanligvis er det liten grunn til å mase om disse feilene. Noen lærere prøver seg med noen hjelperegler: "en ytring er en hel mening, punktum ved store pauser osv." Men fornemmelsen av en ytring kommer gjerne av seg selv, godt hjulpet av lesing.
Komma
Kommaretting er en skummel sport. Mange elever er usikre, og forblir usikre resten av livet. En typisk strategi er å konstruere setninger hvor kommaproblemet forsvinner, med et stivt og begrenset språk som resultat. Læreren kan gjøre ulike valg: Noen oppfordrer til kreativ språklek, og venter med å innføre kommaregler. Andre lærere velger motsatt taktikk, og prøver å fjerne usikkerheten ved å terpe på reglene. En tredje måte er å rette kommafeil i noen sjangre, mens andre skriveoppgaver bare skal leses opp.
Uansett bør læreren kjenne kommareglene selv. (Se denne siden.)
Typografisk lek
Noen elever bruker store bokstaver for å utheve enkeltord, og kanskje har de sett eksempler på dette i en tegneserie, eller i en reklametekst? De samme kildene kan inspirere til uhemmet bruk av utropstegn, understreking, eller til prikkete ettertanke...
Slik reklametypografi er ikke noe stort problem, men det er greit å kjenne argumentet for typografisk nøysomhet: Typografien må ikke overta der språket stopper. Hvis det virkelig er behov for tre uttropstegn, så kan heller språkvalget skape styrken. La elevene lese slike tekster høyt, og diskuter om den spesielle typografien er nødvendig.
Hvis elevene allerede er på et godt ortografisk nivå, kan du vurdere om det er på tide å bli litt strengere. Bruk gjerne uttrykk som "møkk" og "flekker" for å få elevene til å se STORE BOKSTAVER, anførselstegn, parenteser, utropstegn, streker, prikker - og forkortelser! - som unødvendig visuell støy.
Trenger du en sanglek?