Elevtekstanalyse av Knut Anders Løken - tilbake til hovedsiden

Ord

Skaff deg først en oversikt over hvilke typer ord som faktisk finnes i teksten. Det sier seg selv at nøyaktig ordklassetelling er unødvendig i lange tekster, mens frekvensen av verb, substantiver, adjektiver, adverb - og typer av disse - kan ha pedagogisk hensikt for de fleste tekster.
Pronomen og konjunksjoner
I dette kapittelet, som først og fremst behandler ordnivå, er pronomen og konjunksjoner mindre aktuelt. Hyppige gjentakelser av enkelte pronomen og konjunksjoner peker helst mot stive setningsfigurer som opptrer hos de aller yngste elevene, og blir kommentert under setninger. Pronomen vil også bli kommentert i dette kapittelet i forbindelse med ordbindinger.
Når vi teller, så leter vi etter en påfallende ordklassedominans. Overordnet kan vi si at målet for en ung skribent er å bruke tekst til å gi en filmatisk opplevelse med vekt på bevegelse og fargerike bilder.
Verb
For å gjøre teksten konkret og handlingsrettet prioriterer vi handlingsverb framfor hendelsesverb og tilstandsverb. (Handlingsverb: kaste, løpe. Hendelsesverb, noe endrer seg: komme, våkne. Tilstandsverb: være, sove.) Det er ikke et poeng med nøyaktig telling, men å lete etter variasjon, bevegelse, og synlige bilder av handling. Derfor bør du også prioritere aktive verbformer foran passive former. Vi vil gjerne "se" en person i handling.
Litt eldre elever kan også bli inspirert av politisk språk til å bruke pumpeverb, eller substantiveringer, som i eksempelet: Økte utslipp vil kunne gi mer nedsmelting. Pek på alternativ som: "Økte utslipp får isen til å smelte", eller diskuter om det er mulig å få inn et konkret subjekt. "Isen smelter hvis vi slipper ut mer klimagass."
Substantiv
Substantivene kan si mye om skribentens mottakerbevissthet. Hyppig bruk av egennavn gir ingen farger til skildringen. Likevel kan skribenten ha klare bilder i sitt eget hode. Eksempel: Hun så ut som søsteren til Bjørn Arne. Hvis teksten aldri presenterer verken Bjørn Arne eller søsteren hans, så avslører bruk av egennavn manglende mottakerbevissthet. Det valgte eksempelet lar seg enkelt forklare. Verre er det når manglende bevissthet går på skribentens raushet. Det er substantivene som avslører om skribenten har sansene med seg når han dikter eller refererer. Det er minste motstands vei å understreke stemninger, fart og spenning med adjektiver og adverb. Men leseren blir lettere flyttet til tekstens miljø når skribenten peker på mindre gjenstander og typiske detaljer.
Adjektiv
Adjektivfortellingen kan ikke undervurderes som kreativ skriveøvelse. Utfordringen er gjerne å unngå de mest nærliggende adjektivene, men heller bruke ulike sanser i skildringen. Varierte adjektiver gir farger til tekstens "film", og skaper tilstedeværelse og stemning. Det er mer skummelt å se en svart eller skarp gjenstand enn å bli forklart at noe er skummelt.
Bruk sanseøvelse!
En hyppig brukt metode er å innlede et skrivearbeid med en sanseøvelse om det miljøet teksten skal behandle. Eksempel: Klassen har vært på tur. Hva husker vi med nesen, med munnen, med ørene, med fingertuppene og huden, eller med øynene? Øvelsen er nyttig både for adjektiver, substantiver og verb. Du kan hjelpe eleven til å se mønstre i egen tekst: Er ordene bare knyttet til synssansen - eller blir lyd og smak også skildret?
Mykord
Mange norsklærere kommer i et dilemma når det gjelder mykord, altså ord som graderer uten å vri meningen vesentlig. Listen er lang og ordene kan være hentet fra ulike ordklasser: litt, ganske, svært, ofte, helst, de fleste, nesten osv. Voksne skribenter sliter med å bli kvitt slike ord, og skriver med mange graderinger og forbehold, som om de hele tiden frykter et juridisk problem. For unge elever kan utfordringen være det motsatte, at de skriver sin egen mening uten å ta forbehold. Som lærer bør du skille mellom sjangre. I en sjanger som leserbrev kan forbehold være på sin plass, mens forbehold og nyanseringer kan virke overflødige i fortellende tekst. Sett den språklige følelsen i fokus. Pek på steder i teksten hvor slike ord danner klynger som gjør språket stivt og bremser handlingen. Som en hovedregel bør språket være økonomisk, uten unødvendige ord.
Til ettertanke: Vurder om NSB kan få et juridisk problem med alternativ 2 i en reklametekst, framfor det helgarderte forbeholdet i alternativ 1:
  • De fleste reisende foretrekker som oftest å sove når de tar tog om natten.
  • Alle liker å sove om natten.

Ordbindinger

En ung skribent vil ofte gjennom en periode hvor hver setning blir behandlet separat. Noen forlater dette stadiet etter en måned, mens andre aldri klarer å lese teksten som helhet, med krav til rytme og variasjon som beveger seg over flere periodelengder. Utfordringer knyttet til setningsvariasjon og syntaks blir behandlet i kapittelet om setninger. Her skal vi behandle hvordan ordvalget endrer seg når skribenten ser teksten i en større helhet.
De aller første tekstene bruker gjerne et gjentatt "jeg", men straks skribenten innfører 3. person, så oppstår behovet for variasjon av referanser. Eleven beveger seg bort fra et tenkt nullpunkt med formuleringer som begynner med "han" og til mer varierte referanser som "mannen, faren, vaktmesteren", kallenavn som "Slegga", eller beskrivelser som "muskelbunten".

Referansebindinger

Referansebindinger er navnet på usynlige linjer og mønstre som beveger seg mellom ord og ordgrupper i en tekst.
I en elevtekstanalyse leter vi etter evnen til å bruke varierte referanser, og du behøver ikke nødvendigvis å gruppere disse for å få frem poenget ditt. Men her presenterer vi likevel de vanligste begrepene:
Grammatikalske referansebindinger:
(Referansene varieres med pronomen eller bøyingsformer)
Jensen - han (pronomen)
En mann - mannen (bøying)
Leksikalske referansebindinger:
(Ord gjentas eller varieres med samme felles identitet, eller henviser til tidligere mening i teksten.)
Katten - pusen (synonym)
Merk: Katten ... den klorer ("klore" er hentet fra kattens betydningsverden og bestemmer ordet "den" som referanse til katten
Det var en gang en rik mann og en fattig dame (antonomi, motsetninger)
De satt som et gammelt ektepar (hyponomi, overordnet begrep: mann og kvinne underordner seg ordet "ektepar")
Merk at retorikkens troper også viser til bindinger, men den skribenten som oppretter fantasifulle språkbilder er nok forbi det nivået hvor vi som lærere skal lete etter grunnleggende forståelse av referansebindinger.
Katten - den hyggelige musefella (metafor)
Katten - den hvite haletippen snek seg rundt hjørnet ( synekdoke, dvs. Metonymi)
I begge tilfeller ser vi ordvariasjon med referanse til samme identitet (som et synonym), men som likevel peker på spesielle verdier (konnotasjoner) av gjenstanden. Selv om "haletippen" strengt tatt er et utslag av hyponomi, bruker vi helst hyponomi-begrepet for å peke på de mest opplagte mulighetene for språklig variasjon:
Jeg så "Jungelens konge" sammen med far og mor. Hele familien likte å se Disney-filmer. (to hyponomer)

Ordvalg

Bruk av originale metaforer og metonymi (for eksempel synekdoke) tyder på en avansert skribent med sterk kreativ vilje. Merk at denne evnen kan øves. Mange skribenter blir så desperate etter variasjon at de bryter med tekstens stilnivå. Hvis ambisjonen om variasjon er tydelig, så er det neppe noe du behøver å slå ned på som lærer. (Ibsen-blekka, bikkja osv.)
Men du kan helt generelt si at en tekst bør ha en og samme forteller, og denne forståelsen kan du øve ved å lage replikker i et rollespill mellom barn og bestemor, pønker og politiker osv. Brev eller leserbrev med tvungen avsender er en annen nyttig øvelse. Og hvordan tenker elevene seg språket i en hundre år gammel flaskepost?
Trenger du en sanglek?